198 Erling Selvig mende fremgår ansvarsbegrensningen også i Skepslegobalken kap. 4 § 3 som gir ham valget mellom å betale frakt eller la sklpsforeren beholde godset. Også denne regel har holländsk kilde (den holländske sjolov 1551 §44). Det ligger nxr å anta at en slik begrensning av partenes ansvar etter fraktavtalen må ha kontraktsrettslig bakgrunn. Dette syn stöttes av sjolovsforslaget fra 1665 11-23 som ifolge sjolovsforslaget fra 1666 må varre kilde forst og fremst til kap. 12 § 4. Artikkel 11-23 har överskriften »om clausulen intet mehre förbinder» og lyder: ’Sammaledes om en befracktare allenast förbinder sitt innskepad Gods för den hyra, som han på sin fram ock åtherreesa derför giffwa måste, inneslutande Clausulen. Intet mehra, då skal skepparen intet giffwa någon wijdare pratention oppå honom, än i awseend aff samme inskeppad Godz; och intet förmå honom wijdare att exccHtera, antingen på hans person eller öjriga ägendomb.’ Det innledende ord »Sammaledes» viser tilbake til artikkel 11-22, som i siste setning inneholder folgende: . . . Men befracktaren uthi Certepartien förbinder för frackten det godzet som inlastadt är på återreesan till betalning (av frakten), och intet mehre, och skeppet kommer på åtherreesan att förgåås; Ware tå befracktaren intet skylldigh att betala skepparen den ringaste fräckt därför. Ifolge kildehenvisningene i sjolovforslaget fra 1665 skriver artiklene 11-22 og 11-23 seg fra to avsnitt hos Corenr^ Begge omhandler fraktavtaler hvoretter befrakteren forplikter seg til å hefte med godset »och intet mehre». I så fall har klarligvis befrakteren intet personlig ansvar for betaling av frakt. Skipsforeren må holde seg til godset og kan »intet giffwa någon wijdare pratention oppå» befraktaren »och intet förmå honom wijdare att executcra, antingen på hans person eller öfriga ägendomb», slik det heter i artikkel 11-23. Man står således her overfor et rent tinglig ansvar og ansvarsbegrensningen har således sitt grunnlag i eksekusjonsprinsippet. Det er for så vidt i samsvar med artiklene 11-22 og 11-23 når kap. 12 § 4 angir at et videregående ansvar kan folge av avtale, f.eks. fordi klausulen »och intet mehre» utelates. Abandonregelen i kap. 12 § 2 er således både etter kap. 12 § 4 og sjolovforslaget 1665 11-23 en konsekvens av befrakterens tinglige begrensede ansvar. Som det fremgår av Skepslegobalken kap. 4 § 3 er det kun hvis han mottar godset at et personlig ansvar for frakten inntrer. Bestemmelsen har påfallende fellestrekk med Bodmeribalken kap. 7 hvoretter plikten til å tilbakebetale lånet bortfaller når pantet, dvs. skip eller gods går tapt. Også for bodmeri gjaldt den regel at gjelden falt bort ved abandonering av pantet, dvs. skip eller gods, jfr. Bodmeribalken kap. 5. CoREN op.cit. note 7, Nr. 24 og 28.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=