Begrenset rederansvar En studie i kildene til den svenske sjoloven av 1667 Av Professor Erling Selvig, Nordisk Institutt for Sjörett, Oslo I. Utgångspunkter 1. Reglene om begrensning av rederens ansvar finnes idag i sjolovens kapitel 10. Hovedtanken er at rederens ansvar for erstatningskrav som oppstår i förbindelse med driften av skipet, ikke skal overstige en verdigrense som loven selv fastsetter. Ansvarsgrensen gjelder alle krav som oppstår ved en og samme bending, og man taler derfor om globalhegrensning av rederansvaret. De enkelte krav beregnes etter ellers gjeldende regler, men når kravene samlet överstiger ansvarsgrensen gjennomfores begrensningen som en forholdsmessig reduksjon av alle krav og slik at udekkede deler bortfaller.^ Begrensningen av rederansvaret er gjennom tidene blitt gjennomfort på ulike måter.- To prinsipper synes likevel å vxre felles for de fleste lands regelverk: (a) Rederen kan ikke begrense ansvaret når hans egen handlemåte i seg selv betinger ansvar. Idag benyttes begrepet egenfeil om disse tilfellene. Ansvarsbegrensningen har derfor forst og fremst betydning for rederens ansvar for skipsforer, besetning eller andre hjelpere som utforer arbeid i skipets tjeneste, dvs. rederens husbondansvar (sjol. § 233). I våre dager har objektivt bedriftsansvar kommet til. (b) Ansvarsgrensen varierer grovt sagt med storrelsen av det skip ansvaret angår. Sjoloven fastsetter ansvarsgrensen til et belop pr. tonn av skipets drektighet, og det samme er tilfellet i de fleste andre sjofartsland. Historisk sett er imidlertid ansvarsgrenser knyttet til skipets verdi det * Se hertil Selvig, Bedriftsansvaret i sjofartsforhold, TfR 1977.413, på s. 428 flg, og Selvig i Marlus nr. 25 (1977) og 35 (1978). - Se översikten hos Kl.€STAD, Rederansvaret (1920) s. 1—31.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=