klassejuss, rettferdighet og rettsstat febestemmelsene for overtredelser av denne lov er feilaktige. Intet har mere bidratt til å undergrave voldgiftslovens autoritet og troen på den tvungne voldgift i arbeidskonflikter enn alle disse mulktforelegg i fjor og forslaget til amnestilov nu i år. For en krone kunne man oppnå mulkt og fengsel og martyrglorie. Intet under at Stortingets kvinne var blant de første. Kvinner er nu engang beskyldt for å være en liten smule forfengelige. Og en martyrglorie er skjønn å bære, skjønt denne var nu litt av en godtkjøpsvare, sammenlignet med de gode gamle ekte glorier. Men dette at det er adgang til dens slags narrestreker, svekker lovens autoritet.»32 Han mente at som politiske forbrytelser burde protest mot loven medføre politisk straff i form av tap av rettigheter og ikke vanlig straff som bøter og fengsel. John Norem fra Høyre mente at lærdommene man kunne trekke fra det siste året var at man sto overfor to alternativer: «Entenfår man sørge for å få vedtatt lovbestemmelser som effektivt rammer dem som setter seg ut over loven; det vil si, man må revidere og utbygge lovens ansvarsregler og straffebestemmelser således, at ikke myndighetene påny står maktesløse, når det gjelder å forhindre en ulovlig arbeidsstans. – Jeg tror, denne vei er ganske besværlig og vanskelig å gå. Eller, hvis man ikke vil gå den vei, må man innrømme, at den tvungne voldgift, en statsregulering av lønningene setter hele vårt rettssamfunn på en så hård prøve, den avler slik bitterhet og medfører iøvrig så store ulemper, at der lite eller intet vil være vunnet ved å gå den vei.» Statsminister Mowinckel la skylden på Arbeiderpartiet for den lovløsheten som loven hadde ført til. «Jeg vil si, at det der beklagelig at der demonstreres mot en lov, og jeg tror at arbeiderpartiet gjorde umåtelig uklokt ived sin sympati åstøtte demonstrasjoner mot samfunnets lover,» sa han. Han føyde til at de fikk bruke den parlamentariske veien som alle andre. Han tok også fagorganisasjonene til inntekt for sitt syn, og viste til at de aldri støttet streiken eller demonstrasjoner mot loven, men tvert imot advarte mot dem og tok avstand. Han reflekterte ikke over hvilken betydning erstatningsansvaret og bevisregelen som Stortinget 32 Stortingstidende 1929, forhandlinger i odelstinget 6. juni 1929 s. 458. 81
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=