hans petter graver Voldgiftsloven som ble vedtatt i1927 som en midlertidig lov. Den 25. april 1929 la regjeringen frem Ot. Prp. nr. 35 om forlenget gyldighet av tillegget til arbeidstvistloven om tvungen voldgift. Departementet viste til at tvungen voldgift hadde vært praktisert flere ganger gjennom 1920-tallet, og at det var et middel til å beskytte samfunnets interesser mot de ødeleggende virkningene av en åpen arbeidskamp. Selv om både arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner prinsipielt var imot voldgift, hadde de stort sett innrettet seg etter dommene. Hendelsene i1928 var et unntak fra dette. Departementet ville likevel ikke se disse som uttrykk for sammenbrudd av voldgiftsordningen som sådan.«Nårdetviste seg vanskelig å få denne dom gjennomført, så skyldtes dette først og fremst de organisasjonsmessige forhold innen faget,» skrev departementet. Departementet innrømmet at det kunne være delte meninger om voldgift i det hele tatt burde vært brukt under denne konflikten. Sosialkomiteen på Stortinget delte seg i tre fraksjoner.31 Arbeiderpartiets representanter viste til sine merknader under behandlingen i 1927. De var ikke enige i at voldgift var egnet til å beskytte samfunnet mot de ødeleggende virkningene av arbeidskamp, men at det tvert imot skjerpet kampene fremfor mildnet dem. Høyres representanter var også mot å forlenge loven. De viste til sine prinsipielle innvendinger mot voldgift. Dessuten tilføyde de at «de videre erfaringer med den midlertidige lov, særlig de hendelser som fant sted under bygningskonflikten i fjor, er egnet til åøke de betenkeligheter man må ha overfor anvendelsen av tvungen voldgift». Bondepartiets og venstres representanter støttet regjeringens forslag. Under debatten i odelstinget tok selv representanter som støttet forslaget om forlengelse av loven avstand fra måten den var håndhevet på med straff. Bondepartiets Jens Hundseid sa «Endelig mener jeg, at straf31 Innst. O. X.1929. 80 Voldgiftslovens endeligt
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=