hans petter graver jeringen misbrukte den fullmakten den hadde fått til å pålegge voldgift når vesentlige samfunnsinteresser sto på spill. Her dreide det seg om en relativt avgrenset konflikt i bygningsindustrien og den grafiske industri, og selv her berørte konflikten bare ca. en fjerdedel av arbeidsgiverne. At konflikten var for liten til å begrunne voldgift var en oppfatning som hadde støtte på Stortinget også fra representanter fra Venstre og Bondepartiet, i alle fall i ettertid.23 Selv regjeringen innrømmet det. Ved å pålegge tvungen voldgift opphevet regjeringen i realiteten streikeretten i lønnskampen, slik at loven ble det forbudet mot streik som arbeiderpartiet hadde forutsett i debatten om den et år tidligere. Voldgiftsretten kom til en lønnsreduksjon på 12 prosent og en reduksjon av akkorden med opptil 21 prosent. Dette var ikke bare en reduksjon for å svare på den reelle prisnedgangen, men et kutt i reallønnen. Arbeiderne svarte 26. mai med å gå til streik mot voldgiftsdommene. På grunn av de nye reglene kunne ikke fagorganisasjonene støtte streiken offentlig, og det kunne ikke betales ut streikebidrag. For ikke å komme i erstatningsansvar måtte jo fagorganisasjonene kunne dokumentere at de hadde gjort det de kunne for å hindre streiken. Regjeringen bidro i kampen med å søke å sulte ut de streikende arbeiderne og deres familier. Sosialdepartementet sendte ut et rundskriv der det sto: «Som bekjent er der etter avsigelsen av voldgiftsdommen i bygningsfagene brutt ut streik. Denne streik er ulovlig. Da det er reist spørsmål om adgang til å yte fattigunderstøttelse til de streikende skal departementet meddele at det ikke er lovlig adgang hertil. Betingelsene i fattiglovens § 1 foreligger ikke, idet de streikende ikke anses for å være ute av stand til å erverve det nødtørftige. Som følge herav vil oppholdskommunen ikke ha krav på refusjon for fattigunderstøttelser ytet streikende, verken fra hjemstavnskommunen eller staten»24 I et annet rundskriv uttalte departementet at også sykeforsikringen til de streikende falt bort idet de ikke kunne nyte godt av regelen om at ar21 Utdrag i høyesterettssak s. nr. 38/II 1928, RA/S-1002/L/La/L0123. 22 Norsk Lovtidend, avd. I 1928 s. 102. 23 Se debatten i Stortingstidende 1929, forhandlinger i odelstinget 6. juni 1929 s. 456-457. 24 Sitert fra Stortingstidende 1928, Stortingets forhandlinger 19. juni 1928 s. 2117. 74
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=