hans petter graver Fagbevegelsen var ikke i tvil om at straffebestemmelsene representerte et brudd med tidligere lovgivning og rettspraksis. LOs sjefsjurist, Trygve Lie, senere justisminister, handelsminister og utenriksminister og FNs første generalsekretær, sa på kongressen 1927: «Det har ikke før vært straffbart å meddele offentligheten hvem som er streikebrytere. Heller ikke har det vært straffbart å påvirke streikebrytere til å oppgi sin ‘beskjeftigelse’. At man har rett til å etablere boikott overfor uorganiserte arbeidere har det aldri vært diskusjon om. Straffelovens § 222 er derfor i strid med hele den gjeldende rettsoppfatning og i strid med en rekke avsagte arbeidsrettsdommer og høyesterettsdommer.»17 Han fortsatte: «Fagforeningene har hittil måttet sette seg ut over loven og det beste kampmiddel er i dag at man viser at disse lover ikke respekteres.»18 Arbeiderbevegelsen, og dermed store deler av befolkningen, anså bestemmelsene som illegitime og stikk i strid med den alminnelige rettsbevisstheten. De anså dem ikke som bindende lov, men som uttrykk for at loven ble brukt av de borgerlige og arbeidsgivere som et middel til å knekke den organiserte arbeiderbevegelsen. Bestemmelsene var, og ble oppfattet som, en særbestemmelse rettet mot arbeiderklassen. Arbeiderpartiet betegnet dem av denne grunn som en «unntakslov». I dette lå at den gjorde unntak fra det alminnelige prinsippet om likhet for loven. De beskyttet ikke retten til arbeid i sin alminnelighet, bare retten til å ta arbeid under konflikt. Heller ikke rettet de seg mot arbeidsgiveres svartelisting av arbeidere som hadde deltatt i konflikter. Også dette var jo noe som grep inn i friheten til å ta arbeid. Lovene utfordret ikke bare rettens legitimitet i brede lag av befolkningen, som oppfattet den som klassejuss. Bruken av lovgivningen som virkemiddel, for å beskytte den ene av to samfunnsklasser i interessekampen de førte, utfordret også de profesjonelle juristenes opplevelse av retten som nøytral. «Blant dem, som på nærmeste hold har hatt anledning til å følge vår nyeste rettspraksis angående tvang i arbeidskonflikter, er det visstnok en alminnelig mening, at dommerne – og ikke bare lekdommerne – i sin bevisbedømmelse er blitt påvirket av den hatefulle 17 LO Kongressen 1927 Dagsorden og protokoll s. 233. 18 Op. cit s. 234. 72
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=