Dag Michalsen 158 risk begrep som (ihvertfall) kunne referere seg til statsstrukturer i alt fra sent eneveldet, borgerlig konstitusjonalisme og 1900-tallets velferdssamfunn.’** Idealtypisk sett skulle den fulle realisering av rettsstatsprinsippet lede til politikkens og de politiske interessers opphevelse. Sejersted bar imidlertid aldri påstått at dette faktisk skjedde, heller ikke i den norske embetsmannsstats glansdager, rundt 1850. Hans hovedanliggende kom bl.a. fremgjennomdebatter med den sentrale motspiller, Jens Arup Seip.^s Seips grunnleggende studier av de politisk-rettslige diskursene på 1800-tallet er iflg Sejersted reduksjonistiske ved at de utelukkende ser hen til individuelle interesser ved forklaringer av politisk atferd og ideologiproduksjon, den tar ikke hensyn til tilgrunnliggende kollektive overbevisninger i det forende embetsmannsskikt i 1800-tallssamfunnet. I sine historiske undersokelser har Sejersted gitt nye tolkninger av den norske politiske elites tenke- og handlemåte på 1800-tallet, og som var så dominert av juristene og deres juridisk-politiske resonnementer. Han har dessuten gitt nye synspunkter på visse trekk ved 1900-tallets politisk-okonomiske historie, slik som Norges Banks rolle i mellomkrigstiden og den nye fullmaktslovgivning i etterkrigstiden.^6 Det kan klarligvis rettes innvendinger av forskjellig art mot Sejersteds metodiske prosjekt og historiske tolkninger, men han har utvilsomt gitt et viktig supplerende perspektiv på forholdet mellom rett, styring, okonomi og makt i nyere norsk historie. Det er imidlertid grunn til å fastholde uttrykket supplerende, for det er opplagt at f.eks. Jens Arup Seips tekster fortsatt vil danne ett viktig utgångspunkt for förståelsen av den politiske-juridiske kultur på 1800-tallet. Et sentralt trekk ved Sejersteds perspektiv er altså historikerens oppmerksomhet om kollektive mentale strukturer i samfunnet, slik som det nevnte ‘rettsstatsprinsipp’. Dette har videre iflg rettsstatsforskere muliggjort et metodisk grep for en kritikk av de nevnte politisk reduksjonistiske tolkninger av juristers handlemåter i forrig og til dels vårt århundre, slik altså Seip her blir tolket. Rune Slagstad har i flere arbeider vist til at sentrale rettsvitenskapsmenns intensjoner med sine oppfatninger og politiske handlinger ikke lar seg forklare med deres individuelle eller gruppemessige interessetilknytning, men snarere, og langt bedre, med deres liberale ideologiske förankring.^® Dette inkluderte deres tilslutning til rettsstatsoppfatningen, ja tidvis også til visse naDette er skarpest formulert i den förste metodeartikkel, ‘Rettsstaten og den selvdestruerende makt. Noen refleksjoner over det 19. århundres embetsmannsstat’ i: Sejersted op.cit. 1984 s. 15 flg. ‘5 Jens Arup Seip, Utsikt over Norges historie I-II (1974, 1981, samlet 1997). Francis Sejersted, Ideal, teori og virkelighet. Nicolay Rygg og pengepolitikken i 1920-årene (1973); Francis Sejersted, Hoyres Historie Bind 3: Opposisjon og posisjon 1945-1981 (1984) s. 98115 sml Rune Slagstad, Rett og politikk. Et liberalt tema med variasjoner (1987) kap. 6. Kritikk fra Per Maurseth, Trond Nordby og Jens Arup Seip, bl.a. besvart av Sejersted i; op.cit. 1984; se også av stor interesse Ottar Dahl, Teoristrid i norsk historievitenskap i: Nytt Norsk Tidskrift 1991, saerlig s. 273-278. Rune Slagstad, Rett og politikk (1987), her sxrlig kap. 2.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=