SiGURDUR LINDAL 142 slektskapet var. Det kan neppe tenkes at reglene omdette har hatt noen prakrisk betydning etter 1200. For mindre overtredelser ble det idomt pengeboter somble kalt utlegd. Boter somble idomt på vårtinget, ble delt på denne måten at den ene halvdelen tilfalt saksokeren, mens tingmennene fikk den andre. Boter somble idomt på Alltinget, ble likelig fordelt mellomsaksoker og lovsigemann. Det vekker oppmerksomhet at det i fristatens lover ikke finnes noen bestemmelser om dödsstraff eller noen form for korporlig straff med mindre det dreide seg om treller.^ Slike straffer ble ansett for å v^re uverdige for trie menn, og de var også uforenelige med de germanske folks xresidealer. Synet på de trengende I den isländske fristaten ble det å forsorge de dårligst stilte i samfunnet, ikke minst barn av fattiglemmer, ansett for å vasre en felles oppgave for alle. Men siden det var en plikt for slekten å forsorge alle slektninger inntil 5. ledd, var det forst og fremst den som måtte lose denne oppgaven. Som nevnt tidligere var det kommunen {hreppr) sommåtte trå til hvis det ikke fantes noen forsorgelsespliktige slektningar. Grensene mellom kommunene var lokale og uavhengige av godene, og det var bondene i kommunen somstyrte de kommunale anliggender. Etter at kristendommen var innfort, gikk forskjellige inntektskilder over til kommunene slik at de lettere skulle vasre i stand til å oppfyllesin forsorgelsesplikt. I tillegg til forsorgelsesplikten hadde kommunens innbyggere en felles ansvarsordning som kan minne litt om dåtidens gjensidige forsikring innenfor gildene i de nzerliggende land, en ordning som ligner vår tids ulykkesforsikring. Hvis man f. eks mistet krotter p.g.a. sykdom, eller husene på gården ble odelagt i brann, betalte kommunenes innbyggere erstatning. Den utgjorde 50 % av det belop somskaden var anslått til, og ble ilagt i forhold til den enkeltes formue. Likevel var man ikke forpliktet til å yte erstatning mer enn tre ganger til én og samme person. Det var derfor tale om et gjensidig skadeforsikringssystemsombl.a. skulle forhindre at folk led direkte nod. Når det gjelder dette, har den isländske fristaten ingen sécrstilling, med unntak av forsikringsbestemmelsene som i stor grad synes å ligne de grunnleggende prinsipp i möderne forsikringsrett. 5 Se njermere: Lubvik Ingvarsson: «Straff». Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder XVII, sp. 266-275.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=