Kan den isländske rettshistorie kaste lys 141 «Na cr det vår, bondenes, vilje at du skal gjore forlik med Olav Digre, Norges kongc [...]. Men omdu ikke vil gjore somvi sier, da vil vi gå mot deg og drepe deg og ikke finne oss i ufred og lovloshet av deg; det bar forfedrene våre gjort for, den gang de styrtet fem konger i en bronn på Mulating, for det de hadde blåst seg opp i overmot, slik som du gjor nå mot oss. Si nå med én gang hva vilkår du vil velge.» [Fra Snorres kongesagaer, översatt av Anne Holtsmark og D. A. Seip.] B0ndene gav Torgnys ord sitt fulle bifall med våbengny og voldsom larm, og kongen måtte gi etter og rette seg etter deres vilje. Her har vi et klart eksempel på motstandsretten slik den kommer til uttrykk i Heimskringla og faktisk andre steder i sagaene også. Den konge som bryter loven, har forspilt kongedommet sitt; ja, til og med livet sitt. Dette er i samsvar med den alminnelige oppfatning av kongens stilling i den forste halvdel av middelalderen. Noe annet er at middelalderens statsfilosofer provde å mildne denne oppfatningen og innpasse den i en bestemt lovbundet form. Dette kommer bl.a. til uttrykk på slutten av Gamli såttmåli, den avtalen islendingene inngikk med norskekongen i årene 1262—64: «Vi og våre arvinger tillsier Dem hullskap og troskap såfremt De og Deres arvinger holder denne overenskomst, men hvis den etter de beste menus skjonn blir brutt, skal vi ha vår frihet.» Slik ble motstandsretten mildnet blant de nordiske folk som andre steder i Europa. Disse holdningene til kongedommet kommer tydelig til syne i isländske kilder fra middelalderen, og er ikke sa:rlig forskjellige fra de herskende holdninger i de andre nordiske land og egentlig de fleste europeiske land på denne tiden. Reaksjoner overfor lovovertredere Hvordan reagerte samfunnet overfor lovovertredere? Når det gjelder lovovertredelser, inntok man fra samfunnets side en holdning som var i overenstemmelse med den hovedregel at den som var forurettet, måtte i ethvert henseende selv kjempe for sin rett. Hevn var derfor tillatt etter loven på Island, langt utover det som var tilfellet i nabolandene. Dette kommer helt klart fremi islendingsagaene. Ellers straffet man lovovertredere med å utstote demfra samfunnet, enten med fredlöshet (sköggangssekt), med landsförvisning (fjörhangsgardr), eller de ble idomt botestraff. Fredlöshet var livsvarig, og alle kunne ustraffet drepe den fredlöse hvor som helst. Den som ble landsforvist, skulle forlate landet og opholde seg i utlandet i tre år. I begge tilfeller ble den skyldiges formue konfiskeret. De viktigste pengestraffene var frendeboter og alminnelige boter. Frendebotene som ble kaldt nidgjöld, skulle drapsmannen betale til den dreptes slektninger, og botenes storrelse var avhengig av hvor n^ert
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=