171 en lov til side somgrunnlovsstridig».'°° I del 2 har jeg argumenten for at denne forutsetning ikke lar seg opprettholde. Derfor kan det ikke dreie seg om et brudd for og etter 1884. Et neste spörsmål er omdet i perioden etter 1884 forekom langt flere tilfeller av tilsidesettelser, slik at en av den grunn kan snakke om en markert endring som må forklares. Min diskusjon gir ikke grunnlag for å ta stilling til dette spörsmålet. Men nå er det heller ikke Eckhoffs poeng at det skjedde en markant oppgang etter 1890-dommen, selv omdet fulgte flere i dens kjolvann.*°’ I perioden 1896—1908 föreligger det ifolge Eckhoff ingen tilfeller av tilsidesettelse. Den store bolgen med aktiv bruk av provingsretten kom fra 1909 og utöver. En rekke dommer «klumper seg sammen i årene 1909 og 1910, samtidig med at annen utgave av Morgenstiernes statsrett gikk i trykken», skriver Seip. «Disse årene betegner dermed et hoydepunkt i hoyesteretts forsok på å blåse seg opp.»'°^ Eckhoff griper tilbake til det de facto bortfalte kongeveto for å forklare den skjerpede domstolskontroll etter 1908: «Fra et maktbalansesynspunkt måtte det fortone seg somonskelig å få en motvekt mot lovgivningsmakten som erstatning for den somvar gått tapt. Og det kunne synes naturlig at den tredje statsmakt ivaretok denne oppgaven.»Men denne förklaringen overbeviser ikke - for kan de politiske begivenhetene i 1884 gi en god förklaringpå hvorfor Hoyesterett inntok en mer aktiv konstitusjonell rolle fra 1909 og utöver? Eckhoff viser til dommernes overveiende konservative politiske sympatier —men hworfor skulle de i tilfelle ble utslagsgivende akkurat da?'®"* Förklaringen må sokes i et videre sosiologisk perspektiv: et nytt forhold Eckhoff, »Hoyesterett somgrunnlovens vokter», s. 188. Ibid, s. 188 ff. - Eivind Smith konkluderer sin gjennomgang av rettspraksis for denne perioden, inklusiv Echoffs tolkning av domsmaterialet, med «at det ikke inntrådte noe klart skille i Hoyesteretts praksis etter 1884-85 og parlamentarismens innforing i praksis. Domsmaterialet gir heller ikke grunnlag for å tale om noen sazrlig endring i dommernes holdning til provingsrettens eksistens og omfång. Det er tvert imot mye som taler for at praksis for og etter 1885 henger sammen, og at utviklingen virkeligheten aldri ble helt brutt.» {Grunnlov og lov i Hoyesteretts praksis, 1822-1984 s. 86 f.) Seip, Tanke og handling i norsk historie, s. 100. Eckhoff, »Hoyesterett somgrunnlovens vokter», s. 203. Forholdet mellom dommeratferd og dommernes (antatte) politiske preferanser er et meget ulendt forskningsterreng. Det er ofte vanskelig å avgjore hva som slår sterkest igjennom i beskrivelsen - forskerens politiske forestillinger eller dommernes? På dette punkt kan det synes som om også Eckhoff mister översikten. På den ene side sier han: »De navn som er nevnt tyder på sammenheng mellom dommernes politiske oppfatninger og deres holding til provelsesretten. Det var fortrinnsvis hoyrefolk som liberale.» (s. 205) På den periode somjeg har undersökt, hverken lar seg plassere somspesielt strenge eller somspesielt liberale i sitt grunnlovssyn - til tross for at mange av dem hadde klare politiske preferanser i den ene eller den annen retning. Og blant dem som markerte seg, var sammenhengen ikke helt entydig. Hoyremannen Backer var lenge en av de mest liberale, mens sosialisten Thinn startet sin karriére med en temmelig streng grunnlovkonservatisme.» (ibid) Hva blir etter dette igjen av sammenheng somkan egne seg somhistorisk forklaringsmekanisme? 101 1C3 la en streng målestokk til grunn, og venstrefolk og sosialister som var mer annen side nevner han «at storsteparten av dem som var dommere i den
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=