151 fra Fredrik Stand d.y, via Ragnar Knoph og frem til Torstein Eckhoff. Seip stiller skiftene i rettstenkningen i sammenheng med «de skiftende krav de rettslasrde folte at den politiske situasjon stillet til dem og til deres fag»: «Det kan her selvsagt ikke vxre tale om en enkel årsakssammenheng som er lett å påvise. Men der er tale om to fenomenkomplekser — politiske situasjoner og juridiske tenkemåter — som på en merkelig måte synes å vjere avpasset til hverandre.» Om sammenhengen mellom de fire faser og rettspraksis hevder Seip bastant: «Det er gjennomdisse fire faser en ulikhet i atferd hos dommere somhar åpenbar sammenheng med politiske og sosiale impulser.» Når det gjelder rettsteorien, er förbindelsen «mer vag», men han antar «at norsk rettstenkning er preget både generelt av det gjennomgående sterke politiske engasjement hos juristene, og mer spesielt av de skiftende politiske vilkår domstolene har arbeidet under».^ Det springende punkt i Seips analyse er övergången fra annen til tredje fase - altså situasjonen etter parlamentarismens gjennombrudd i 1884: den nye rolle Hoyesterett tiltok seg i den parlamentariske flerpartistat. Seip mener å kunne identifisere i «den forste menneskealder» etter 1884 for Hoyesterett en «tendens til uavhengighet av statsmaktens direktiv», som kom til uttrykk «både i politisk teori, i rettsteori og i hoyesteretts praksis».^ I sin Utsikt over Norges historie fremstiller Seip de forskjellige konservative strategier i 1884 for å mote den ekspanderende parlamentarisme: «0nsket om institusjonell sikring av ‘minoritetsinteressene’ drev frem forsok på å jenke forfatningen» i tre retningar: «i en kongemakt med absolutt veto, i et storting som var delt i to kamre, i en hoyesterett som kunne ‘prove’ om stortingets lover var overensstemmende med gunnloven slik dommerne tolket den. Den forste og den siste av disse sikringsmekanismene var det mulig å gjennomfore gjennomet juridisk eller kvasi-juridisk resonnement ut fra grunnloven og dens prinsipper. Ffer var juristene i sitt element. Den andre av utveiene, innforing av tokammersystem, krevde vedtak i stortinget. Forsoket på å sikre det absolutte grunnlovsveto strandet på folkepartiets hensynslose bruk av riksrett med et lagting renset for regjeringstilhengere. Da grep de rettslasrde til det tredje middel. Lxren om ‘provingsretten’ på hoyesteretts hånd ble lansert av Aschehoug i det gamle regimes siste oyeblikk. Mens riksretten satt sammen utponsket han denne siste garanti med hoyesterett somoppmann mellomregjering og storting.»^ Torstein Eckhoffs analyse er skåret over samme lest: «Det er interessant å merke seg at omslaget i teori og praksis, både når det gjaldt provelsesmyndigheten og når det gjaldt synet på domstolen som en virkelig statsmakt, kom i 1880- og 90-årene, altså samtidig med at det parlamentariske styresett trengte gjennom i Norge.» Den som mer enn noen annen bidro til at den nye syn på Seip, Tanke og handling i norsk histone, s. 113, s. 92. * Ibid, s. 98. ^ J. A. Seip, Utsikt over Norges historie, bd. 2 (1981), s. 229 f.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=