119 for å slå fast at grunnloven av 1814 allerede fra de forste år ble oppfattet som del av den positive rett, nasrmere bestemt med rang over den ordinaere lovgivning. Dette gir en viktig del av grunnlaget for den interessante og i europeisk sammenheng nokså enestående utvikling av en åpent erkjent «lagprövningsrätt» i Norge. På den annen side ga enkelte forfattere i samtiden, ikke minst den senere statsminister Fr. Stang (i et ungdomsverk fra 1833), uttrykk for at noen slik provingsrett hverken eksisterte eller burde eksistere (bortsett fra i naermere bestemte, nokså ekstreme situasjoner). Men disse skrifter er sterkt preget av den gjengse maktfordelingsfilosofi i samtiden, og de tar lite hensyn til den praksis somsamtidig utviklet seg. Den stangske syn var heller ikke enerådende blant sentrale juridiske forfattere i det 19. århundre. Men dette vil bli naermere behandlet i den senere presentasjon av den norske hoyesterett i den liberale rettsstatens periode [Slagstad]. 7. Riksrettsfunksjonen I en klasse for seg kommer den rolle for de hoyeste ordinaere domstoler i riksretten som er aktuell i både Sverige og Norge. De to riksrettsinstitusjoner er imidlertid svaert ulike, ikke minst forsåvidt som den norske - men ikke den svenske — har naer tilknytning til parlamentet. De er også ulike fordi de fire eldste medlemmer av Högsta Domstolen bare hadde en liten del av plassene i Riksretten (og overhodet ingen hvis det var et justitieråd som sto tiltalt), mens hele den norske hoyesterett som utgångspunkt hadde plass i den norske «politiske» straffedomstol. Og mens de ovrige plasser i den svenske institusjon var besatt med hoye embetsmenn, tilkomflertallet av plassene i den norske Riksretten — d.v.s. alle de plasser som ikke Hoyesterett la beslag på — medlemmene av den avdeling av Stortinget somble kalt Lagtinget. Dette kan ses som enda et innslag i bildet av den norske hoyesterett som en domstol med mer selvstendige funksjoner i statsrettslige saker enn de to andre hoyeste domstoler vi nå er opptatt av. Dette bildet bestyrkes av at Riksretten satt sammen - i saker mot medlemmer av statsrådet - hele seks ganger i tiden fra 1814 til 1845, derav fern ganger i årene 1814—1827. Og hele tiden sto forståelsen av grunnloven sentralt. Hoyesterettsdommernes stilling var sterk i disse domstoler, somi dette tidsrom dessuten hadde et betydelig innslag av embetsmenn, derunder dommere, som var innvalgt på Stortinget. Det er ikke urimelig å se hoyesterettsdommernes rolle i denne sammenheng som et ytterligere trekk i bildet av en domstol som var vant til — og som fant det ganske naturlig — å opptre også i statsrettslig sammenheng.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=