115 5. Domstolenes kontroll med den utovende makt En side av de hoyeste domstolers forhold til den utovende makt som vi hittil ikke har va;rt inne på, gjelder deres adgang til å overprove andre myndigheters handlinger. For Sveriges del må vi ta utgångspunkt i de föregående observasjoner om tradisjonell men riktignok avtagende integrasjon av den hoyeste domsmakt i kongemaktens (den utovende makts) samlede virke. Det er da ikke overraskende å kunne konstatere at tanken om en umiddelbar kompetanse for Högsta Domstolen til å overprove förvaltningens myndighetshandlinger har spilt liten rolle i den svenske utvikling i den aktuelle periode. Bl.a. under trykket av det okende arbeidspress ble det riktignok ved flere anlendinger gitt bestemmelser som overforte slik kompetanse fra regjeringen eller fra forskjellige sserorganer til de alminnelige domstolene. Men bak dette ligger åpenbart ingen forutsetning om at domstolene skulle ha noen slik kompetanse som ikke bygger på positiv lovbestemmelse. Somvi vet har elementer av den sjersvenske tradisjon på dette område overlevd helt til vår egen tid. Dette gjelder szerlig i forholdet mellom domstolene — både de alminnelige og Regeringsrätten - og Kongen (nå: Regjeringen). Også i et eneveldig system som det danske måtte det selvfolgelige utgångspunkt vjere det samme. Vi står dermed overfor prinsippet omden såkalte middelbare kompetanse for domstolene overfor myndighetshandlinger. Dette prinsipp, som ikke minst ble knesatt i instruksene fra 1790-årene til Kjobenhavns og Christiania magistrater, var det alminnelige frem til den grunnleggende reformpå dette punkt ved grunnloven av 1849: Klager over embetsmennenes myndighetshandlinger skulle rettes til Kongen, som enten selv tok den endelige avgjorelse eller henviste saken til en kommisjonsdomstol hvis avgjerelse igjen kunne bringes inn for Hojesteret. Den sistnevnte vei ble brukt i en rekke tilfeller. Dertil kom en tendens til å tolke grensen mellom «0vrighetshandlinger» og embetsmennenes rent private handlinger m.v. på en slik måte at den umiddelbare provingsrett gradvis ble utvidet. Hovedregelen sto likevel fast. Men dette hindret ikke at det —på tross av det formelle enevelde — forekomen viss diskusjon omholdbarheten av dette prinsipp. Ikke minst interessant er den uttalelse til forsvar for umiddelbar kompetanse for domstolene i forvaltningssaker som Hojesterets mindretall avga i 1794, i anledning av forslaget til magistratsinstruks for Kjobenhavn. Her heter det bl.a. at «Borgeren må kunne bruge et middel til sit forsvar, som straks er ved hånde, som han selv er mester av og hvis virkning ikke kan avvendes. Dette middel er rettergang.» Dette syn ble kraftig bekjempet av generalprokuror Colbiornsen. Han viste
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=