114 oppdrag fra regjeringen, og virksomheten spilte en viss rolle fremtil parlamentarismens innforing i 1880-årene. I forlengelsen av det föregående skal jeg til slutt nevne en episode somtidlig etter 1814 bragte den nye norske Hoyesterett i skarp strid med regjeringsmakten. Domstolen var meget opptatt av å markere sin status som sideordnet med regjeringen i embetshierarkiet. Den var derfor ikke tilfreds med at den norske regjering, etter forst å ha oppnevnt et av rettens medlemmer til en undersokelsekommisjon sammen med to offiserer, deretter — ved en resolusjon av 1816 — påla hamå tre inn i den kommisjon somskulle domme i forste instans i samme sakskompleks. Justitiarius skrev derfor til regjeringen og ba om at vedkommende assessor (dommer) måtte bli fritatt for dette verv. Men etter innstilling fra justisdepartementet, sombl.a. viste til praksis under «den forrige regjering» (d.v.s. under det dansk-norske enevelde!), nektet regjeringen å etterkomme anmodningen. Etter dette skrev den samlede rett (alle medlemmer bortsett fra ett) - helt utenfor de konstitusjonelt opptrukne kanaler - brev direkte til Stortinget: Hadde den ene av de konstitusjonelle statsmakter (regjeringen) anledning til å pålegge medlemmene av en annen statsmakt (Hoyesterett) forretninger som ikke vedkom deres embete? Regjeringen forela deretter hele saken for Kongen personlig gjennom en lengre argumentasjon. Den anmodet om at Hoyesteretts medlemmer måtte få en alvorlig irettesettelse i form av en resolusjon som uttrykte «sa:rdeles mishag» med dommemes «i denne sak utviste hoist uriktige og konstitutionsstridige fremgangsmaate». Men kronprins Karl Johan, som fikk seg saken förelagt i statsråd i mai 1816, utsatte den og tok den ikke senere opp. I stedet ga han mer uformelt uttrykk for et håp omat også Stortinget ville la saken falle. Ut over en viss tilslutning til Hoyesteretts syn i en komitéinnstilling traff da heller ikke Stortinget noe vedtak omreaksjoner (evt. Riksrett mot statsrådet) i denne sak. Men i den endelige lov om hoyesterett av 1818 komdet inn et uttrykkelig forbud mot at rettens medlemmer bekledte embeter eller ble pålagt forretninger som kunne komme under rettens påkjennelse. Det var således Hoyesterett - eller kanskje heller den norske «embetsmannsstaten» (jfr. Kaartvedt) - somtrakk det lengste strå. Saken er illustrerende for den makt den tidligere statsordning fortsatt hadde over tanken under den nye konstitusjon. Men den illustrerer også - og enda mer - tyngden i den nye tids ideologi. Og den gir uttrykk for en vilje fra den nye norske hoyesteretts side til å markere sin uavhengighet ikke bare når det gjaldt dommernes uavsettelighet etc., men også med hensyn til dens forhold til den utovende makt forovrig. I den nordiske samtid er episoden enestående.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=