113 eller i justitiarii navn — helt opp til grunnlovsreformen i 1849 og forsåvidt ennå etter denne tid. På den annen side var det etterhvert blitt uvanlig med slike former for sammenblanding mellom judisielle og hoye administrative embeter somSverige på denne tid ennå gir eksempler på; noe annet var det selvsagt med hojesteretsdommere som medlemmer av lovkommisjoner m.v. Praksis med at heyt rangerte personer skulle mote som dommere på tilsigelse fra justitiarius eksisterte riktignok langt ut i det 19. århundre. Men også dette innslag fra andre regjeringsorganer fikk gradvis sin betydning sterkt redusert. I Norge var det etter 1814 ikke lenger plass for å kombinere embeter i Hoyesterett og i statsadministrasjonen. Noe annet var at fellesskapet innenfor den sterkt juridisk pregede embetsmannselite sompå mange måter kan sies å ha styrt landet i denne perioden, innebar mange muligheter for å ta språnget fra embeter i förvaltningen og til den dommende makt. Dessuten spilte medlemmer av Hoyesterett flere ganger en rolle i det politiske liv, bl.a. i Stortinget i de forholdsvis korte perioder nasjonalforsamlingen på denne tid var samlet. En viss parallell til de to andre domstolers konsultative virksomhet finner vi i Eidsvolds-grunnloven §§20 og 84 (nå 83). Etter den forstnevnte bestemmelsen kan Kongen benåde forbrytere etter at endelig domer avsagt og Hoyesteretts «Beta:nkning indhentet», den sistnevnte gir Stortinget rett til å «indhente Hoiesterets Betasnkning over juridiske Gjenstande». Kravet om betenkning i alle benådningssaker forte imidlertid til mye arbeid for domstolen, bl.a. fordi den inntil 1842 gjeldende straffelovgivning (for en stor del Christian V’s Norske Lov av 1687) var blitt lite tidsmessig. Men det var forst i 1862 at Hoyesterett oppnådde at regelen ble opphevet. Og selv etter denne tid forekom det en stund at regjeringen utba seg rettens syn på soknader ombenådning. Sett på bakgrunn av svenske (og forsåvidt danske) forhold i samtiden er bestemmelsen i grl. §84 (83) ganske spesiell. De svenske forhandlere hosten 1814 foreslo da også å endre bestemmelsen etter monster av den svenske regeringsform § 87, slik at det var Kongen som i gitte tilfeller skulle innhente Hoyesteretts betenkning. Men Stortinget gjorde aldri noen omfattende bruk av sin rett til å innhente Hoyesteretts syn, og med unntak for visse nasjonale krisesituasjoner har ordningen gått helt ut av bruk. Uten uttrykkelig hjemmel i grunnloven ble det derimot fastsatt bestemmelser i lavere nivå omat regjeringen kunne innhente Hoyesteretts betenkninger over juridiske spörsmål. Tradisjonen fra det dansk-norske enevelde spilte her sikkert en rolle, kanskje også det svenske eksempel i samme retning. Men allerede i 1818 kom det i Stortinget til uttrykk betenkeligheter mot ordningen. Bakgrunnen var den åpenbare fare for at domstolen senere kunne komme til å måtte domme i saker der tilsvarende juridiske spörsmål kom opp. Av tilsvarende grunner vegret domstolen selv seg — f. eks. allerede i 1816 — mot å gi seg inn på slik virksomhet, og den avslo anmodninger om betenkninger som ikke kom fra den samlede regjering (Kongen). Den aksepterte derimot slike 9
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=