112 I alle tre land er det naturligvis mer å si omden del av lasren omdomstolenes «uavhengighet» somhar å gjore med personlig eller institusjonell sammenblanding av dommende og administrative funksjoner. Et nzermere blikk på forholdene kan tjene til å nyansere den mulige motsetning mellom de to hovedsysterner. Men generelt er den tendens i forholdet mellom Sverige på den ene side og Danmark og Norge på den annen somnettopp er antydet, neppe misvisende. Ett av de trekk som i denne sammenheng fortjener oppmerksomhet, er at justitiestatsministeren - som riksdrotsens etterfolger — også etter 1809 skulle vsere medlem i Högsta Domstolen. Noe tilsvarende fantes ikke i de andre nordiske land, og ordningen innebar betenkeligheter iallfall i to retninger: Den representerte en fortsatt mulighet til innflytelse for den utovende makt over den dommende. Og det var ikke lett å forlike justitiestatsministerens status som medlem av regjeringen med den grad av uavsettlighet som skulle tilkomme medlemmene av Högsta Domstolen. Ordningen sto derfor i strid med det erklasrte formål om å sikre domstolen en uavhengig stilling overfor den utovende makt, og den var na:r ved å bli opphevet i 1823. Men det var forst i förbindelse med en omorganisering av regjeringsapparatet i 1840 at justitiestatsministerens plass i Högsta Domstolen falt bort. Også i annen sammenheng er integrasjonen mellom den dommende og den utovende makt i det hoyeste nivå fort lenger i Sverige etter 1809 enn i de to andre nordiske stater på samme tid. Jeg tenker bl.a. på at to medlemmer av Högsta Domstolen skal delta sammen med statsrådets medlemmer ved regjeringens behandling av lovforslag som tidligere har vxrt förelagt domstolen til uttalelse (den såkalte «stora justitiekonseljen»). Og det samme gjelder ved behandlingen av benådningssaker m.v., men da slik at bare justitiestatsministeren og to andre statsråder skal delta sammen med de to justiteråder (den «lilla justitiekonseljen»). Også visse trekk av virksomheten i den såkalte «nedre justitierevisionen», d.v.s. det vi kan kalle domstolens sekretariat for saksforberedelse, kan vsere verdt å ta opp i denne sammenheng. Her skal jeg likevel noye meg med å nevne at justitiestatsministeren etter 1840 selv kunne fore ordet ved de plenumsmoter i revisjonen der rekruttering, arbeidsordning m.v. ble behandlet. Til dette kommer at når Högsta Domstolen skulle utove den rett til å avgi såkalt autentiske «lagförklaringar» som jeg senere skal komme tilbake til, var innhenting av kongens to stemmer et nodvendig ledd. Denne stemmeretten skulle riktignok utoves gjennombeslutning i statsrådet. Men i dette ligger enda et trekk somminner omden tidligere så na^re förbindelse i Sverige mellomutovelsen av Kongens domsmakt og andre typer av oppgaver i Rikets råd. I eneveldets Danmark er det langt mindre overraskende å finne at Hojesteret i ganske stor utstrekning avga «erkla^ringer» til kanselliet over juridiske emner. Med skiftende intensitet fortsatte denne virksomhet — enten i hele domstolens
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=