Ill «Dommerkarrieren» kan utvilsomt også tjene til å «avpolitisere» hayesteretts medlemmer. Etter gjengs tankegang i Norden i dag må dette anses som en fordel. Men ordningen kan sammenlignes med forholdene i bl.a. Norge, der en egentlig «dommerkarriere» aldri ble etablert og der hoyesterettsdommernes yrkesbakgrunn gjennomgående har wxrt langt mer variert enn i Sverige og Danmark. Når vi ser dette i tilknytning til de respektive domstolers rolle i statsrettslig sammenheng, er det mye som tyder på at et sterkt innslag av karrieredommere i en domstol ikke virker befordrende på en aktiv statsrettslig rolle i praksis for vedkommende domstol. Et klart avvikende trekk i det svenske biide etter 1809 finnes i Riksdagens kontrollerende rolle gjennom den såkalte opinionsnämnden. Konstitutionsutskottet understreket at den hoyeste dommermakt ikke måtte «uppresas såsom en oombytelig korporation, till en stat inomstaten». For å unngå dette, var det ikke tilstrekkelig med Riksrettens kontroll. Gjennomopinionsnämnden måtte dessuten stendene sikres adgang til å avsette et visst antall av Högsta Domstolens medlemmer. Dette kunne dels skje p.g.a. alder, sykdometc., men dessuten når de ikke lenger var i besittelse av den almene tillit. Etter RF 1809 skulle nemnden således kontrollere omjustitierådene— at slike feil eller brudd var bevist somkunne påtales for Riksretten—hadde «ådragit sig den misstanka för wäld [d.v.s. partiskhet] eller oskicklighet, at de kunde anses hafwa förwerkat det allmänna förtroendet». Men allerede i 1815 ble det sistnevnte kriteriumfor avskjed tatt ut. Og i alle tilfelle var 2/3 flertall i opinionsnämnden påkrevet for å konstatere at den nodvendige tillit var brutt. Denne ordning, som sikkert må ses på bakgrunn av den stående strid i svensk historie mellom kongemakt og stender, kunne dermed ikke lenger utgjore noen praktisk betydningsfull trusel mot Högsta Domstolens uavhengighet av de andre statsmakter. Det blir mer rimelig å se den som et innslag i nasjonalforsamlingens kontroll med den utovende makt og dens måte å bruke utnevningsretten på. Dette kjenner vi, i noe ulike former, fra de fleste land. Denne side av «opinionsnämnden» kan med fordel ses i sammenheng med den ordning som fem år senere kom til i Norge. Den norske riksretten — som også skulle demme Hoyesteretts dommere - var i hoy grad et organ for Stortinget, som dermed ikke hadde så sterkt behov for andre maktmidler overfor Hoyesterett. Den svenske institusjon under samme navn var derimot et rent embetsmannskollegium uten tilsvarende preg av å vasre et potensielt redskap i kampen mellom statsmaktene. c) Også i en tredje henseende representerer den gustavianske Högsta Domstolen et ytterpunkt i det nordiske biidet ved at de som ble utnevnt til domstolen ikke bare skulle beholde sitt tidligere embete, men såvidt mulig også ut0ve det. Her var utgångspunkter i Norge etter 1814 i praksis det motsatte. Og også i Danmark hadde utviklingen gått langt i retning av å bryte förbindelsen mellom dommerembetet og tunge administrative funksjoner for den enkelte dommer.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=