110 lagt et varig monster for utvelgelsen av dommere til den danske Hojesteret. Reglene la samtidig grunnstenen for en gradvis innskrenkning av kongemaktens valgfrihet ved slike embetsutnevnelser. I den samtidige etablering av en egen tilnasrmet «dommerkarriere» ligger også ansatsen til en situasjon der medlemskap i den hoyeste domstol blir et passende toppunkt i den juridiske karriere. Ordningen med ståndspersoner somble tilkalt for å utove mer eller mindre honora:re medlemskap i Hojesteret falt gradvis bort, til fordel for en domstol med en fast bestand av permanente dommere under ledelse av en justitiarius. I de siste tiår av eneveldet ble det langt mindre vanlig å se dommerembetet somet springbrett for videre karriere. Dette måtte dommernes faktiske uavhengighet nodvendigvis tjene på. Og fra slutten av 1700-tallet ble også problemet med deres avlonning tatt alvorlig med sikte på å oke både dommernes status og deres uavhengighet av andre inntektskilder. I dette ligger viktige trekk i den tradisjon man i Norge bygde videre på fra 1815. Her ble dommerne det vi kaller «uavsettelige» embetsmenn, og Hoyesteretts dommere kunne bare avskjediges fra deres embeter gjennom dom av Riksretten, d.v.s. den domstol som ble opprettet for å domme i saker om embetsforselen til medlemmene av statsrådet, Stortinget eller Hoyesterett. Hoyesteretts medlemmer fikk selv sete i Riksretten, ved siden av de mer tallrike medlemmer av den avdeling av Stortinget somble kalt Lagtinget. Intet medlem av Heyesterett har vjert stilt for Riksretten, langt mindre avskjediget. Forsåvidt har dommernes personlige uavhengighet etter 1814 vasrt meget godt sikret. Men det må også nevnes at man periodevis - og langt opp mot vår egen tid - har gått lenger i å benytte seg av midlertidige (konstituerte) dommere i Hoyesterett enn godt er for domstolens prinsipielle uavhengighet. Også på dette punkt moter vi i Sverige et sterkt avvikende biide i de forste år av vår periode. Etter förenings- og sikkerhetsakten av 1789 var det Kongen som avgjorde hvor lenge medlemmene av Högsta Domstolen skulle sitte; iallfall den forste tid var kallelser for bare ett år av gängen det vanlige. Kongen kunne når som helst entledige domstolens medlemmer, og omlopshastigheten var visstnok hoy. I forhold til dette representerer regeringsformen av 1809 derfor et avgjorende fremskritt. Nå ble justitierådene permanente embetsmenn som bare kunne avskjediges ved riksrettsdom(og dessuten etter avgjorelse av «opinionsnämnden» i Riksdagen, se nedenfor). Dermed var det viktigste grunnlag for dommernes personlige uavhengighet lagt også i Sverige. Til dette kommer at bare den somhadde avlagt juridisk eksamen og dessuten tjent som dommer ved lavere instans, nå kunne utnevnes til hoyesterettsdommer. På samme måte somi Danmark ble denne profesjonalisering et ytterligere innslag i domstolens uavhengighet. Den tjente samtidig til å begrense Kongens frihet i valget av nye medlemmer.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=