107 bl.a. domstolskontroll med lovgivning vil innebasre og somvi i dag har lett for å legge inn i slike konstruksjoner. b) Den riktignok nokså livsfjerne, men ikke desto mindre utbredte Isere om dommeren som mekanisk anvender av klare lovbestemmelser («la bouche qui prononce les paroles de la loi») kan ikke nettopp ha oppmuntret til å se de hoyeste domstoler somutovere av noen formfor aktiv «statsmakt». c) Fra USA finner vi riktignok eksempler på at judisiell kontroll med lovgivningen var anerkjent på delstatsnivå. Og slik provingsrett var hevdet - iallfall i prinsippet - også i den foderale praksis (1803). De europeiske forbilder var imidlertid bedre kjent i Norden. Dette gjelder til en viss grad det engelske, som Montesquieu selv tok sikte på å beskrive. Men for grunnlovens forfattere var s^erlig de franske forfatningstekster fra revolusjonstiden viktige kilder på dette punkt. Her var innblanding fra domstolenes side i de andre statsmakters virksomhet uttrykkelig forbudt. Denne awisende holding skyldtes riktignok neppe så mye prinsipielle overveielser somde dårlige erfaringer med de regionale domstolers («parlamentenes») motstånd mot nasjonale reformforsok under Tancien régime. Men det var bestemmelsene i sin absolutte, formelle utforming som slo igjennomoverfor det internasjonale publikum. Det klareste utslag av denne påvirkning finner vi i en bestemmelse i det mest innflytelsesrike av de private grunnlovsutkast som ble lagt frem på Eidsvold i 1814 (fra Adler og Falsen). Denne tekst fremtrer som en direkte oversettelse av vedkommende bestemmelse i den franske forfatning av 1791. Men forslaget faller senere bort, antagelig som ett av mange ofre for den pragmatiske linje som tidlig slo igjennomunder grunnlovsarbeidet. Og det blir overhodet ikke diskutert under de videre forhandlinger. Eksistensen av det Adler/Falsenske forslag gir altså ikke grunnlag for å trekke slutninger om «grunnlovsgivernes» oppfatninger på det aktuelle punkt. Dette har ikke kunnet hindre at forslaget og dets skjebne har spilt en viss rolle i den senere debatt omkring domstolskontrollen med lovgivningen i Norge. Forsåvidt kan vi sammenligne med den langt mer omfattende debatt om det samme spörsmål somfant sted under og etter den danske riksförsamling i 1849. Men dette skal jeg ikke her gå nxrmere inn på. For svensk rett er det endelig grunn til å legge vekt på tyngden i den nasjonale tradisjon. I förbindelse med den nye svenske regeringsformav 1809 gir Konstitutionsutskottet således hoytidclig uttrykk for «at för en nations allmänna rätt och Medborgares personliga frihet och säkerhet finnes intet stadigare wärn än dessa former, omgifne af seklers helgd och befästade af en allmän National =kraft, som i demwerkar.» La gå at slike utsagn rommer n^ermest mystiske elementer - somhenvisningen til en «allmän nationalkraft» - og at de har et visst rituelt tilsnitt i anledning av
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=