106 stolene forovrig finner vi under kapitteloverskriften »Rättskipning och förvaltning». En slik systematikk står i godt samsvar med den formelle statsordning helt frem til vår egen tid. I denne sammenheng er det grunn til å trekke inn Konstitutionsutskottets njermere plassering av den dommende makt i den tredeling som jeg nevnte straks ovenfor; Det tales her om en domaremakt som er »sjelvständig under lagarne men ej sjelfherskande öfver dem». Og statsmaktens overleverte enhet under »Konungen allena» (RF 1809 §4) blir klart understreket. Dette behover i og for seg ikke å stå i veien for en hoy grad av uavhengighet for Högsta Domstolen og dens medlemmer. Men »domaremaktens» plass i det formelle statsordning må på denne måten i beste fall bli sekundasr. Forholdene på dette punkt er andre under den nye norske forfatning av 1814. Den 6. av de »grunnsetninger» som ble vedtatt enstemmig under forste del av Eidsvolds-forsamlingen (16. april) og som dannet utgångspunkt for det videre arbeid, slo fast at »Den dommende Magt bor vasre saerskilt fra den lovgivende og udovende». I samsvar med dette fikk den »dommende makt» sitt eget kapittel i grunnlovens tekst. Bestemmelsene er riktignok få og korte, og Hoyesterett deler plassen med den nye riksrettsinstitusjonen. Men i motsetning til under det eneveldige, dansk-norske statssystem som her utgjor bakteppet, er det ikke lenger tale om at det er Kongens domsrett som utoves: Hoyesterett dommer nå i eget navn. Og adressen for grunnloven §91 — ikke minst dens siste del — er klar. Det het her at »Hoyesterets Domme kunne i intet tilfajlde paaankes eller underkastes Revision». (Bestemmelsen barrer paragrafnummer 90 etter grunnlovsrevisjonen hosten 1814. Av grunner som er irrelevante i denne sammenheng, ble den sistnevnte del av teksten opphevet i 1914.) Hvis vi går videre til spörsmålet omhvilken realitet det i 1814-15 kunne ha å karakterisere den nye norske hoyesterett som »statsmakt» på linje med de andre, blir imidlertid biidet — med unntak av enkelte sasrbestemmelser som jeg senere kommer tilbake til — også her forholdsvis vagt. Oppfatningen på dette punkt har neppe vasrt sa^rlig klare i den hektiske tid på Eidsvold i 1814. Dette gjelder iallfall hvis vi ser på den grunnlovgivende forsamling under ett. Bruddet med den eneveldige stat — eller med det svenske, samtidige statssystem preget av statsmaktens »enhet» — har riktignok åpnet nye muligheter for domstolene, szerlig Hoyesterett, som mer likeverdig »statsmakt». Den senere utvikling i Norge illustrerer dette med stor tydelighet. Men samtidig er det viktig å vxre klar over at opplysnings- og revolusjonstidens lasre på dette punkt iallfall var flertydig. Dette har relevans for utviklingen i alle tre land. Omdisse spörsmål må jeg begrense meg til folgende bemerkninger: a) Den maktfordelingsla^re vi moter i Montesquieu-tradisjonen legger avgjorende vekt på likestilte statsmakter med vel avgrensede, separate funksjoner. Dette er noe annet enn slike former for gjensidige »checks and balances» som
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=