104 På den annen side må jeg, med sikte på Danmark, dels snakke omforholdene under et «opplyst enevelde» som fortsatt var levende, dels avgrense mot forholdene under den nye forfatning av 1849, d.v.s. ved övergången fra en absolutt til en konstitusjonell kongemakt. Og den selvstendige norske hoyesterett kan selvsagt ikke komme med for fra grunnloven av 1814, eller - mer presist - fra domstolen i 1815 trådte i funksjon. Det er imidlertid ikke grunn til å legge stor vekt på den noyaktige avgrensing i tid av et emne som det foreliggende. For den dansk-norske Hojesteret er det uten videre klart at det ikke hefter noe magisk ved årstall som 1789 eller 1800. Men selv når det opptrer slike markerte brudd i den statsrettslige utvikling som innforing av en skreven forfatning eller storre endringer i den gamle, vil den reelle betydning av övergången kunne vasre begrenset. Det er således grunn til å understreke den nye Högsta Domstolens tilknytning til den tidligere justisrevisjon innenfor riksrådets ramme. I Danmark representerer forfatningen av 1849 bare på visse punkter et brudd med den stilling for Hojesteret som var utviklet gjennomeneveldets senere periode. Og selv i Norge, der begivenhetene i 1814—15 bl.a. medforte at et helt sett av nye, selvstendige statsinstitusjoner ble skapt, er det lett å finne eksempler på at tradisjoner og former fra den dansknorske rettspleie fikk betydning for utviklingen under den nye forfatning. 3, Generelt omdomstolenes plass i de tre statssystemer Forste halvpart av det forrige århundre er altså en utpreget övergångstid for alle de tre domstoler vi har for oyet. I Norge og i Sverige gjelder dette selvsagt i forste rekke på grunn av de nye forfatninger som ble innfort og som skapte - eller iallfall ga nye bestemmelser om— den hoyeste domstol i vedkommende land. Men det gjelder også fordi alt jo ikke var sagt i de respektive grunnlovsbestemmelser. I tillegg trengtes en tilpasning i lavere bestemmelser og i praksis. I denne utviklingvar fortiden lenge til stede gjennom sine bestemmelser og tilvante forestillinger. I Danmark kommer ikke den nye forfatning for ved periodens avslutning. Men også her kan vi skimte viktige utviklingstrekk, både når det gjelder domstolens tilpasning til sine omgivelser og når det gjelder omverdenens syn på dens stilling i enevoldstidens statssystem. I alle tre land tar perioden sitt utgångspunkt i en situasjon preget av en eneveldig kongemakt, formelt som i Danmark (og Norge til 1814), tilnxrmet reelt som i Sverige i den gustavianske periode da Högsta Domstolen formelt ble opprettet. Innenfor eller ved avslutningen av vår periode ser vi at alle tre land ender opp med konstitusjonelle regimer i bedre samsvar med tidens tanker om hvordan statens styre burde ordnes. Mellom disse ytterpunkter ligger en mer eller mindre kontinuerligovergangsfase på rettspleiens område. Det er nylig påvist at utvalgte nyheter fra utviklingen i Frankrike frem mot
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=