103 Forholdet mellom kongemakten og dens dommere kan altså ikke holdes utenfor. Dette forhold — somjeg senere ofte kommer tilbake til — gjor det ikke mulig å se seg blind på valget av de hoyeste domstoler som sentrumi fremstillingen. Men hovedemnet er likevel gitt. Det er ikke her noen grunn til å gå inn på de ssersporsmål som kan reise seg i forhold til Finland og Island og til Norge for 1814. Diskusjonen blir altså begrenset til de hoyeste domstoler i Sverige, Danmark og Norge. Den vil videre bli begrenset til disse domstolenes stilling i statsretten. Men begrepet «statsrett» er lettere å avgrense under konstitusjonelle regimer, slik vi kjenner demi dag, enn under eneveldige regimer slik vi sirlig finner det i Danmark i det aktuelle tidsrom. Det formelle kriterium som ligger i at vedkommende domstol og dens virksomhet er nevnt og til en viss grad regulert i den skrevne forfatning vil jo da måtte svikte. Med utgångspunkt i dagens tankemonster er det likevel ikke så vanskelig å bestemme hvilke elementer i domstolenes stilling som må settes sentralt: Det må sarrlig bli tale omdommernes og omdomstolenes uavhengighet i forhold til de andre statsmakter og om deres adgang til å fore kontroll med beslutninger somblir truffet av den «lovgivende» og den «utovende» makt. Selv om vi her står overfor rettslige spörsmål, er det uten videre klart at de (også) er av utpreget «politisk» karakter. Dette trekk— somfinnes i all statsforfatningsrett — kunne åpne for en utvidelse av emnet til å omfatte de hoyeste domstolers «politiske» plassering og rolle i sin alminnelighet. Men her finner jeg det likevel nodvendig å avgrense mot visse trekk i biidet av de hoyeste domstoler i Norden som er «politiske» i en noe annen forstand enn den forstnevnte. Med sikte på både den epoke vi nå har for oyet og den senere tid er det vanlig å diskutere i hvilken grad vedkommende domstol tok «parti» i rettssaker mot regimets politiske motstandere; typiske eksempler gir serien av prosesser om pressefriheten og dens grenser under de siste tiår av eneveldet i Danmark. Slike spörsmål kan vaere viktige for den som onsker å danne seg et mest mulig fullstendig biide av dommernes eller av domstolenes faktiske «uavhengighet» av de andre statsmakter. Men samtidig er det sjelden lett å måle slike forhold på noen tilnsermet sikker måte, og det vil i alle tilfelle vaere meget tidkrevende. Og når bedommelsen av slike spörsmål i alle tilfelle vil måtte gå ut over det «rettslige» i betydningen «formelle» rammeverk for de tre domstoler, har jeg her måttet velge å holde de «politiske» prosesser utenfor fremstillingen. Med hensyn til tidsrammen («forste del av 1800-tallet») er endelig å si at den med fordel kan oppfattes som tidsrommet mellom avslutningen av det foregående tidsrom («rancien régime») og begynnelsen av det neste («den liberale rettsstat»). Når dertil kommer at utgangspunktet for denne fremstilling er grunnleggelsen av den svenske Högsta Domstolen i 1789, bor mitt emne utvides tilsvarende, fra regeringsformen av 1809 og inn i den föregående 20-årsperiode.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=