kapitel 6. statsmakternas terrorbalans 561 Quisling319 och för vilkenFN:s deklaration om de mänskliga rättigheterna år 1948 var en ”åpenbaring”, ett ”bud om at en ny epoke var forestående”320 – tog upp diskussionen i den första årgången avLov og Rett. Han lyfte särskilt fram problemet om en domare, som var satt att döma enligt en bestämmelse omRassenschande, skulle åsidosätta en sådan lag som orätt. Och motsatsvis – borde de motståndsmän som hade gjort ett misslyckat attentatsförsök mot Hitler ha frikänts? Hjort anknöt till Rt. 1946 s. 196, som behandlade frågan om retroaktiv lagstiftning beträffande krigsförbrytelser, ”moralske prinsipper somer felles for alle siviliserte nasjoner”322 och folkrätten som strafflag. Känslomässigt kunde man – enligt Hjort, och i anslutning till den amerikanske domaren Haywood i filmen, – hålla med om att laglig orätt fick vika för överlaglig rätt, för att använda en direktöversättning av Radbruchs ord, men Hjort menade att ”juristen i oss løfter en advarende pekefinger”. Hjort diskuterade de tyska domarnas försvar: De hade haft problemet att rättstraditionen ”ikke var sammenhengende”, att flera uppsättningar lagar gällde samtidigt fast de hade helt olika rättsligt och politiskt grundlag. Vidare var de tyska domarna, till skillnad från de engelska, franska, belgiska och nederländska domarna, ”utpregede statsembedsmenn, inbygget i embedsmannshierarkiet”.323 Hjort anknöt till filmen: En av de åtalade domarna hade försvarat sig med att han följde sitt yrkes högsta regel, nämligen att domaren skulle offra sin egen rättskänsla till fördel för den legala ordningen, och det konstaterade Hjort var ett uttryck för den nationella rättens dominans som hans generation jurister hade upp319 Sandmo 2006 s. 389; vidare Ivo de Figueiredo, Fri mann. Johan Bernhard Hjort, en dannelseshistorie, Oslo 2002. 320 de Figueiredo 2002 s. 321. 321 J. B. Hjort, ”Dommeren og loven” i LoR1962 s. 110-116. 322 Hjort 1962 s. 112. 323 Hjort 1962 s. 113, alla tre citaten. 324 Hjort 1962 s. 113. ”Den i filmen dissenterende dommer Ives [en av de amerikanska domarna] gjengir følgende fra en juridisk autoritet: ’Hvis en dommer (som de tyske) ikke en gang er berettiget til å prøve lovers grunnlovmessighet, da må det innrømmes, at han ennmindre kan nekte å anvende en lov fordi den efter hans mening ikke stemmer overens med etikk og rettferdighet.’ Haywood feier også det tilside som ’legalistic double-talk’. Begge har igrunnen rett. Norske dommere kan prøve lovers grunnlovmessighet og står dermed ikke bare sterkere, men ut fra dommer Ive’s argument, også på en mere utsatt post.”324
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=