konstitutionellt kritiskt dömande, volym i 526 regleringen efter kriget. Avgifterna föll alltså inte under 75 § punkt a) grundlagen och var inte heller att betrakta som skatter enligt samma bestämmelse. Delegationen av föreskriftsrätten till de myndigheter som hade hand om prisregleringen var inte heller grundlagsstridig. Bendiksby drog upp en gräns för vad Høyesterett kunde pröva: Två saker är intressanta iuttalandet. Det första är att Bendiksby drar en gräns mellan politik och juridik: prisregleringspolitiken var en sak, men när denna hade lett till att föreskrifter, ”konkrete tiltak”, antagits, skulle deras grundlagsenlighet bedömas, och därmed hade politiken blivit juridik. Det andra är att det för första gången uttryckligen i nordisk praxis sägs att olika grundlagsfrågor skall bedömas på olika sätt, med olika bred normprövningsmarginal, och att det fanns fall där domstolarna skulle visa större ”varsomhet” med att göra en annan bedömning än lagstiftaren.181 Det finns en bakgrund i en kortfattad dansk artikel av Eyvind Olrik.182 Det var inte här fråga om gränsen mellan ekonomiska och icke-ekonomiska rättigheter (hänvisningen till 105 §grundlagen avser expropriation) utan mellan individens rättigheter mot staten och statsorganens rättigheter mot varandra.183 Stortingets delegationsmöjlighet skulle bedömas generöst mot Stortinget. Detta hänger uppenbarligen samman med det som Bendiksby sade i nästa stycke, nämligen att 180 Rt. 1952 s. 1089 på s. 1098. 181 E. Smith 1993 s. 209. 182 Se kap. 4 avsnitt 3. 183 Helgadóttir 2006 s. 151. Se ävenRt. 1956 s. 952. ”Jeg vil ellers bemerke at det ikke er domstolenes sak å ta standpunkt til den prisreguleringspolitikk som føres. Domstolene kan bare prøve rettsgyldigheten av de konkrete tiltak som treffes, herunder om de er i strid med Grunnloven. Jeg mener det er grunn til å fremheve at delegasjonen av myndighet til å legge avgifter på borgerne i dette tilfelle går langt videre enn i noe tidligere tilfelle i fredstid, men jeg kan ikke se at domstolene i denne sak har grunnlag for å sette seg ut over lovgivningsmaktens skjønn om hvor langt det etter forholdene er nødvendig og konstitusjonelt forsvarlig å gå. Jeg fremhever i denne forbindelse at det konstitusjonelle spørsmål om grensen for Stortingets adgang til å delegere sin myndighet til andre statsorganer. Selv om dette spørsmål også har en side som vender mot borgerne, er det etter min oppfatning større grunn for domstolene til å utvise varsomhet med å sette seg ut over lovgivningens skjønn i et slikt tilfelle enn når det gjelder spørsmålet om en lov er i strid med en grunnlovsbestemmelse som direkte tar sikte på å være til vern for borgerne, f. eks. Grunnlovens §§ 97 og 105.”180 ”[---] Stortinget har [---] full adgang til å føre kontroll med administrasjonens
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=