456 ... [1800-taIet] ... fordi den stemte med den tids tenkesett og behov”. Detta var liberalismens tid, som i avtalsrätten ledde till “viljesdogmet”. Det följande skedet berodde på “omsetningens veldige vekst og dens internasjonalisering i siste halvdel av” 1800-talet; man måste nu kunna lita på varandra: “Hestebyttermoral var ikke lenger et nyttig virkemiddel. Tro og heder viste sig å vjere nyttigere. Det munnet i de nordiske land ut i avtalelovens § 33.” Och så kom den tredje stora vågen “fra de nye masser som nu toger inn i samfundsliv og politikk og reiser de sociale krav, som i våre dager optar hver manns sinn. Det er samfundet som nu krever sin rett. ... Under dette bölgeslag er det vi lever nu. ”42 Stängs främste elev och närmaste meningsfrände också på denna punkt var Knoph, som helt utan reservationer godtog både den sociala synen på avtalsrätten i allmänhet och lojalitetsprincipen. I “Utviklingslinjer” (1934) konstaterade Knoph, att liberalismens fall hade lett till även en ny syn på avtalets inre sida, dvs. förhållandet mellan avtalsparterna. “Man betrakter ikke lenger kontraktspartene som to naturlige motstandere, der hensynslost kan bruke sine rettigheter efter avtalen og holde den annen part fast i en skruestikke.” Av de på ett avtal baserade rättigheterna följde också en viss plikt mot motparten, och man hade fått upp ögonen för “at rett og plikt ofte er blandet langt mere inn i hverandre enn man i gamle dager trodde”. I modern lagstiftning fanns det många exempel på att avtalsrättigheterna måste utövas “under hensynstagen til medkontrahentens interesser, der det kan skje uten vesentlig utgift eller ulemper”.'^’ Den gamla individualistiska synen, som hade ansett parternas ensidiga och egoistiska inställningvara berättigad, hade i den moderna avtalsrätten fått vika för en syn på avtalet “fra et hoiere synspunkt, fra samfundets”. Avtalet Pick inte längre vara “som en beltespenning hvor partene soker å gi hverandre ulivssår”, men snarare “som et samarbeid hvor de to kontrahenter fra hvert sit utgångspunkt virker i den samfundsnyttige omsetnings tjeneste”.'^'* Då det gällde grunden för själva lojalitetsprincipen utgick Knoph från det faktum, att viljeteorin hade lidit ett slutligt nederlag och ersatts av “en objektiv behandling av kontrakten”, eftersom“[mjottagerens interesser faller ... sammen med det praktiske forretningslivs”. Mottagaren hade dock inte fått denna fördel gratis. “Til gjengjeld stiller man nu storre krav til mottagerens anstendighet og gode tro enn man gjorde for; bare hvis han har optrådt helt lojalt (kurs. här) og tatt det hensyn til medkontrahenten, som man har rett til å kreve, er det fra et objektivt samfundssynspunkt grunn til å beskytte ham.” Man hade gått över till att lösa en person från avtalsbundenheten i de fall, att mottagarens uppförande 42 Stang, JF I 1933, s. 394 f. 43 Knoph, Utviklingslinjer, s. 45. 44 Knoph, Utviklingslinjer, s. 46 f.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=