30 1 Författaren medgav öppet, att den av honom förespråkade “sunde og rigtige juridiske metode overhodet ikke kati lu^re tiogen videnskahelig ynetode i sedvanlig forstand”. Då man godkände “den alogiske vurderingsdomsom et vigtig retsvidenskabelig instrument”, hade man redan därigenom placerat sig “utenfor den i engere forstand videnskahelige ttenknings omraader”. Inte ens de olika tankeformerna kunde uttömmande förklara der juridiska tänkandet. Man måste dessutom “rekurrere til et helt alogisk moment som viljen og kra:ve et hesliityiingssynspioiht opstillet som det dypeste princip i vor retstamkning”. “Det er den aktive retsbehandling, den kritisk vurderende og besltittende fremgangsmaate”, som var det avgörande för den moderna rättsmetoden.'’'’ Frågan on rättsvetenskapens Vetenskaplighet’ var enligt Astrtip Hoel dock sist och slutligen inte särskilt viktig. Om man påstod, “at den möderne retsmetode berover retsvidenskapen dens karakter og berettigelse som Videnskap’, er der ikke anfört noget der har reel vxrdi som argument”. Vad man förstod med begreppet Vetenskap’ var “et rent incidenssporsmaal, likesaa likegyltigsomalle de ovrige terminologisk-formelle sporsmaal vi föran har omhandlet ”. Om man vägrade art betrakta “en aandvirksomher der bevitger sig i vurderinger og beslutninger” som en vetenskap, \'ar det ingenting att göra åt saken, och den moderna rättsmetoden fick då erkänna “at den fratar retsticnkningen den ridligere videnskabelige etikette”. A andra sidan kunde man också behålla etiketten genom att inte begränsa den till en tankeverksamhet efter “i engere forstand Videnskabelige’ grundsa:rninger”, men de reella principfrågorna fick inte påverkas av “denne ligegyldige realitet”. Däremot kunde man inte ge upp kravet på att rättsvetenskapen måste betraktas “som likesaa ideel, likesaa hoit rangerende som enhver anden virksomhet der drives ved de möderne universiteter”. En verk¬ samhet, som var “nodt til at ta alle logikens instrumenter i sin tjeneste”, hade krav på en förstarangsplats, och det hade varit “en underlig misforstaaelse at den sunde realistiske retsvidenskap skiilde vsere mindre ideel og mindre va^rdifuld end den usunde dialektiske”: “I sidste instans er det netop realismea som er den eneste sunde idealisnie. Även om den juridiska metoden inte var vetenskaplig i ordets vanliga och strikta bemärkelse, var dock inte “strengt og ekskltisivt videnskabelige betragtningsmaater” uteslutna. Astrup F3oel ansåg sig ha klarlagt de allmängiltiga vetenskapliga principer, som juridiken byggde på, och han hade funnit dessa principer i logiken. “Den hoiere retsvidenskabelige virksomhet bestaar udelukkende i den rene, .systematiske tankeutfoldelse, hvorunder den ”0- (iS Astrup Itocl, s. 26. 66 Astrup HocL s. 164 t. 67 Astrup HocL .s. 166.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjYyNDk=